Skip to main content

Fra student til voksen.

Noe av det mest utfordrende med å være ung, er nettopp dette med å finne seg selv og planlegge hvem, hvor og hva man skal være når man blir ordentlig voksen. Som ung voksen, prøver du litt hver dag med å etablere deg i samfunnet og legge vekk de barnslige vanene dine og gjøre mer fornuftige "voksen-ting". Som student så blir du på en måte satt i et lite mellomledd mellom det å være ungdom og det å være voksen.

Studentlivet kan beskrives som en slags mildere versjon av russetiden, hvor man har lyst å ha det gøy stortsett hele tiden, henge med venner og gjøre akkurat det du vil - rett og slett fordi du kan. Det er en slags frihet i å være student, og vi henger fast i barndommen og den friheten av å være ung og dum og nekter å slippe taket å falle inn i det ukjente voksenlivet.

Nå som jeg er på mitt siste år av bachelorgraden min, føler jeg realiteten om at studentlivet nærmer seg slutten, virkelig slår inn. Og jeg må innrømme, at det skremmer meg noe enormt. Jeg er redd for voksenlivet, jeg frykter den nye epoken i livet mitt. Etter å ha vært student i 3 år, har jeg jo vendt meg til dette livet. Alle godene, alle de negative tingene, stresset, det uforutsigbare, det morsomme og alle eventyrene en kan finne på når som helst. 

Spørsmålet som står sentralt i mine tanker er hva skal jeg gjøre om min originale plan går i vasken, burde jeg ha en plan etter alle bokstavene i alfabetet. Hva er egentlig forskjellen på det å være sånn delvis voksen og det å være en ordentlig voksen? Er jeg redd for ingenting, eller har jeg all grunn til å være redd. Av en eller annen grunn virker det ikke så grasiøst å være ordentlig voksen, som jeg trodde når jeg var liten. Og når må jeg egentlig definere meg som ordentlig voksen?

Jeg er redd, men jeg er også veldig spent. Hva som skjer etter jeg er ferdig på Universitetet i Bergen, vet jeg ikke enda. Jeg har jo en plan selvfølgelig, og mange drømmer jeg skal kjempe for å oppfylle. Nøyaktig hva som kommer til å skje, kan jeg jo ikke si helt sikkert, men det jeg kan si, er at jeg er sikker på at jeg kommer til å utføre det meste av det jeg har planlagt - uansett hva det måtte være!

Comments

Popular posts from this blog

Den gang da

Husker du da du var liten og hadde så store drømmer og forhåpninger om alt du skulle gjøre når du var voksen? Den gang da discman var det heftigste du kunne ha, og de årlige konkurransene i mai hvor du konkurrerte med venner og søsken om å ha den største bunken med russekort. Da ukepenger var et faktum, og du måtte være i seng før klokka ni.

Husker du det, når folk i 20-årene var sett på som voksen, og det å fylle 16 år å ha mulighet til å ta moped-lappen var den største milepælen.

Husker du? For det gjør jeg. Når jeg var 10 år, var min største drøm å studere i utlandet, enten USA eller Australia, fordi jeg ville leve et sted hvor man snakket engelsk hele tiden. Jeg skulle kjøpe meg en rød scooter, når jeg ble ordentlig voksen, sånn hvertfall 21 år, skulle jeg ha en rosa cadillac uten tak, og bosette meg i Los Angeles, og gifte meg med en kjendis. Rikdom var jo noe som kom naturlig i voksenlivet, tenkte jeg.

Nå er jeg 23 år, er på mitt siste år av bachelorgraden, og har fortsatt drømm…

Bare prøv på nytt.

Vi har alle de dagene hvor alt ser ut til å gå rett til helvete. De dagene hvor alt du gjør, uansett hva enn det måtte være, så går det ikke din vei. Uansett hva du gjør for å snu dagen rundt, så kommer livet å bare slår deg ned rett i bakken, og strør enda litt syre på dagen din.

Personlig hadde jeg en slik dag på onsdag, hvor ingenting gikk min vei - en skikkelig blåonsdag rett og slett! Jeg sto opp rundt 07:30, gikk i dusjen, og hatet det faktisk ikke. Noe av det verste jeg vet om, er å dusje tidlig om morgenen, for du står egentlig bare å fryser, mens du får varmt vann trykt i trynet, og fryser når du er ferdig - og nei, det er bare grusomt. Men akkurat den dagen, så synes jeg det var fint. Når jeg ser tilbake på den dagen, burde jeg skjønt at onsdag ikke skulle være min dag.

Jaja, uansett! Jeg tusler jo på skolen og er forberedt på forelesning, kommer 3 minutter før, som gir meg akkurat nok tid til å kjøpe en kaffe til forelesningen. Som regel husker jeg aldri nummeret på audito…